Sjøfartsbyen Bergen

Bergen var lenge Norges viktigste handels og sjøfartsby og utgjorde en del av et stort europeisk handelsnettverk basert på eksport av fiskevarer og import av korn, salt osv.

 

Årene etter 1814 ble preget av stagnasjon, hvor bergenbskjøpmennene i stor grad brukte mindre vartøyer i handelen, avløst av en friske verdenshandel fra 1850-tallet.

 

Handelen med fiskevarer og korn lå til rette for større skip, først store og raske seilskip bygget av Dekke og Flage i Bergen, og fra 1860-tallet med en rask overgang til dampskip. Allerede i 1883 gikk damp forbi seil i tonnasje, og bergens ekspanderte raskt til å bli landets største sjøfartsby rundt 1897. Dette var en posisjoin byen fikk beholde i ti år, før Oslo igjen drog forbi, takket vær innflytterne til hovedstaden.

 

Bergensrederne holdt seg ved trampfart og ble sterkt rammet av krisen etter Første verdenbskrig. Bare i begrenset omfang kom de med i tank og linjefart, og mellomkrigstiden ble preget av stagnasjon og reløativ tilbakegang for Bergen. Også krigstakene i begge verdenskrigene var større enn for landet for øvrig.

 

Den forsiktige ledelse utøvet en av generasjon redere som hadde brent seg på krisen på 20-tallet gjorde at bergensflåten først var gjenreist til førkrigs omfant i 1953, mot 1949 for landet som helhet. Men fra rundt 1960 vendte utviklingen under en ny generasjon shippingfolk, med vekst i bulk og spesialtankfart med industriell karakter. Av denne grunn greide Bergen seg relativt bedre gjennom shippingkrisen på 1970-tallet, selv om store rederier forsvant.

 

I dag har Bergen et aktivt rederimiljø med mange nyetableringer og en bredde i virksomheten fra kjemikalietank til openhatch, bulk, fryseskip, shortsea og offshore.