Sjøfartsbyen Bergen
Årene etter 1814 ble preget av stagnasjon, hvor bergenbskjøpmennene i stor grad brukte mindre vartøyer i handelen, avløst av en friske verdenshandel fra 1850-tallet.
Handelen med fiskevarer og korn lå til rette for større skip, først store og raske seilskip bygget av Dekke og Flage i Bergen, og fra 1860-tallet med en rask overgang til dampskip. Allerede i 1883 gikk damp forbi seil i tonnasje, og bergens ekspanderte raskt til å bli landets største sjøfartsby rundt 1897. Dette var en posisjoin byen fikk beholde i ti år, før Oslo igjen drog forbi, takket vær innflytterne til hovedstaden.
Bergensrederne holdt seg ved trampfart og ble sterkt rammet av krisen etter Første verdenbskrig. Bare i begrenset omfang kom de med i tank og linjefart, og mellomkrigstiden ble preget av stagnasjon og reløativ tilbakegang for Bergen. Også krigstakene i begge verdenskrigene var større enn for landet for øvrig.
Den forsiktige ledelse utøvet en av generasjon redere som hadde brent seg på krisen på 20-tallet gjorde at bergensflåten først var gjenreist til førkrigs omfant i 1953, mot 1949 for landet som helhet. Men fra rundt 1960 vendte utviklingen under en ny generasjon shippingfolk, med vekst i bulk og spesialtankfart med industriell karakter. Av denne grunn greide Bergen seg relativt bedre gjennom shippingkrisen på 1970-tallet, selv om store rederier forsvant.
I dag har Bergen et aktivt rederimiljø med mange nyetableringer og en bredde i virksomheten fra kjemikalietank til openhatch, bulk, fryseskip, shortsea og offshore.