Oljeleting

Offshore-tjenester er idag et viktig marked for norsk skipsfart, 50 år etter at eventyret begynte. Siden fiskefartøyet Havbraut I av Austevoll la ut fra Bergen i mars 1965 har maritime offshore-tjenester utviklet seg til en norsk spesialitet, hvor vår standard og teknologi ligger i verdenstoppen.

En dag i oktober 1964 fikk skipsmegler Mikkel R Forland besøk på kontoret i Slottsgaten 3 i Bergen av Captain Johannes Anton Hesselberg fra firmaet Geophysical Services International.  Denne hollandsk-amerikaneren representerte et firma som drev med innsamling av seismiske data til sjøs og kom nå til Norge for å finne passende fartøyer til et leteprogram i Nordsjøen.

Forland, som kjente kystmarkedet som skipsmegler, kunne med en gang tilby Hesselberg fartøyer av den ønskede størrelse, og i løpet av vinteren 1964/65 ble det inngått flere certepartier for den  kommende letesesong.  Snurpebåten Havbraut I gikk over til GSIs base i Middlesbrough hvor den i løpet av vintermånedene ble gjort klar for oljeleting, utstyrt med instrumenter som befrakterne skaffet til veie.

 

Oljeleting, eller seimiske undersøkelser av de geologiske segmentene i jordskorpen, var tidlig utviklet i det amerikanske oljemiljøet.  I søndre del av Nordsjøen var det drevet slik leting siden begynnelsen av 50-tallet, og det var den samme enkle metode som nå skulle brukes lenger nord.  Leting skjedde i prinsippet som en to-skips operasjon, med en “skytebåt” som detonerte dynamittladninger ca 150 meter over havbunnen, og en “recorder-båt” som registrerte ekkoet fra de geologiske lagene ved hjelp av en kabel som ble slept etter fartøyet.  Gjennom kabel og instrumenter ble havbunnens geologiske struktur klartlagt og kunne gi indikasjon på muligheter for olje i lagene.

Innsamling av seismiske data ble for en stor del utført av egne spesialfirma i miljøene rundt de store oljeselskapene.  Captain Hesselberg representerte det amerikanske GSI, men det fantes også andre, som britiske Seismograph Service Ltd (SSL),  franske Cie Generale Geophysique (CGG) og amerkanske Western Geophisical Co.  Slike selskap utførte seismiske undersøker på kontraktbasis for de store oljeselskapene, som fant det rimeligere å bruke spesialister.  Shell og AGIP hadde en tid egne avdelinger, men valgte å legge ned.

 

Havbraut I ble det første kulturelle møtested mellom amerikanske oljefolk og norske sjøfolk.  Fartøyet selv var en tidligere tysk damptråler, bygget i Flensburg i 1949, som i 1962 ble kjøpt inn til Austevoll og bygget om til snurpebåt. Med en lengde på 157 fot og tonnasje på 439 brt, hadde den en 1100 bhk MaK diesel og lugarer for tilsammen 20 mann, slik som trengtes under snurpefiske før kraftblokkens tid. Nå tok befrakternes folk seg til rette ombord med kabeltrommel på akterdekket og instrumentrom på luken midtskips, og kaptein Olav Stenevik fra Hundvåkøy i Austevoll ble den første “oljeskipper”.  Til å lage smell ble lastebåten Tempo på 550 tdw leiet inn som “skytebåt”.

 

Havkvern (1957)

 

Fabrikkskipet Havkvern ble utleid til oljeleting somrene 1965 og 1966. Foto NSS-Opedalssamlingen

 

Flere fartøyer ble leiet ut til oljeleting for sommersesongen 1965.  Snurpebåtene Jan Ove og Lyn, fabrikktråleren Havkvern og selfangeren Kvitungen kom til å operere i Nordsjøen, mens hekktråleren  Kr Tønder og selfangeren Polarhav ble utleid for leting i kanadiske farvann.  Den store damptråleren Sørfold kom våren 1965 i virksomhet i Nordsjøen, men ble også anvendt i Venezuela og utenfor Vest-Afrika.  Andre båter kom lenger avsted; tråleren Hans Egede ble allerede i 1965 sluttet til GSI for operasjon i Persiske Gulf og Rødehavet.  Den kom senere til å tilbringe sommersesongene i Canada og Hudson Bay, og ble av alle pionerfartøyene det som fikk lengst sammenhengende tjeneste.

 

Mikkel R Forland, som til da hadde drevet med fiske- og fraktefartøyer,  ble nå en sentral person som befraktningskanal mellom internasjonale oljeletingsfirma og norske redere.  Sommeren 1966 var fire to-båtlag i virksomhet på norske sokkel, trålerne Havkvern og Møretrål I, samt ishavsfartøyene Norsel og Norbjørn som “recorder”-skip og de gamle snurpebåtene Lyn, Atair, Polarfisk og Ullasund som skytebåter.

Andre ble befraktet for bruk på fjerne farvann.  Sommeren 1967 ble således Lofottrål II sluttet til franske befraktere og satte kursen mot Middelhavet, senere også til Australia hvor den lenge opererte fra Darwin.  Tråleren Petrel av Tromsø ble våren 1968 chartret til Shell for operasjon i  Fjerne Østen og kom senere til Sør-Amerika for SSL.

 

Petrel (1947)

 

Den ombygde sidetråleren Petrel var av de første norske oljeletingsskip som kom til å operere i flere verdensdeler;her under anløp av Malta. Foto Michael Cassar

 

I Nordsjøen møtte de norske fartøyene etterhvert konkurranse fra danske, samtidig som interessen for norsk sokkel kjølnet mot slutten av 60-årene.  Det var først oljefunnet på Ekofisk, hvor ryktene begynte å sive ut i desember 1969, som vakte ny interesse for våre farvann.

Fra 1971 ble det også befraktet skip til NTNFs Kontinentalsokkelkontor, mens utenlandske selskap som AGIP og CGG leide inn ishavskuter for undersøkelser ved Svalbard.

 

Hans Egede

 

Ferskfisktråleren Hans Egede kom inn i oljeleting fra 1965 og ses her etter ombygging til seismikk. Foto Michael Cassar

 

Fra leiebåter til spesialskip

Under pionerårene i Nordsjøen ble oljeletingen utført med enkle fartøyer leiet inn for letesesongen fra april til oktober.  Gradvis gikk utviklingen i retning av mer spesialutstyrte skip som forutsatte heårs operasjoner.  Og særlig stor ble innsparingen da en etterhvert gikk over til enbåt-operasjoner, hvor samme fartøy gjorde både detonasjon og recording.

Senhøstes 1966 kjøpte et selskap med M R Forland som disponent godsruteskipet Vardø fra Vesteraalens Dampskibsselskab og lot det med enkle midler bygge om for seismikk.  Som Frode Viking kom den i virksomhet sommeren 1967 som det første for enbåt-operasjon.   I slutten av 1968 ble hekktråleren Ole Wirum av Kristiansund leiet av SSL via Forland og bygget om, blant annet med den første gassdrevne detonator (gasskanon).  SSL hadde sin base ved Richards Shipbuilders i Lowestoft.

 

Med skip som Ole Wirum, Petrel, Lofottrål II, Polarhav, Kr Tønder og Hans Egede var norsk medvirkning i oljeletingen kommet inn i en ny fase mot slutten av 60-årene.  Dette var skip påkostet store summer i ombygging for å tilfredsstille befrakternes behov, sikret på flere års T/C i verdensomspennende virksomhet.  Riktignok fikk de norske skip merke økende konkurranse på grunn av stigende driftsutgifter, og en tid var danske skip en sterk faktor.  I begynnelsen 70-tallet kom også endel amerikanske fartøyer til Nordsjøen, første-generasjons forsyningsskip bygget om til seismikk.

 

Polarhav (1957)

 

Riebers Polarhav ved kai i Bergen i januar 1974, utstyrt for seismikk. Foto Dag Bakka jr

 

Verken ratenivå eller befraktning syntes foreløbig å gi tilstrekkelig sikkerhet til å kunne satse på spesialbygde skip.  Det var igjen M R Forland som førte an da han i mars 1973 overtok Bergenskes godsruteskip Ara.  Ved Bergens Mek Verksteder på Laksevåg ble den bygget om med en omfattende utrustning på akterdekket og kom sommeren 1973 i fart som Seismariner, og representerte den til da største investering på en kjøl.   Skipet var sluttet til det britiske Seismographic Service Ltd, som var et datterselskap av Raytheon-konsernet.

 

Geco

1973 var også året da Geco - Geophysical Company of Norway AS - trådte i virksomhet med den innleide fabrikktråleren Longva av Ålesund.  Med Geco fikk vi i Norge et selskap som rettet seg mot både innsamling, bearbeiding og tolking av data, og som også gikk inn på den maritim-seismiske virksomheten.  I første omgang ble skip som Longva, Longva 2 og Malene Østervold befraktet.  Høsten 1978 etablerte Geco sin egen rederiavdeling og bygget på kort tid opp en anselig flåte av spesialskip.

 

Utover på 70-tallet skjedde det en rivende teknologisk utvikling som også kom til å stille større krav til skip og besetning. Kostnadene ved oljevirksomheten i Nordsjøen var så store at selskapene la enda større vekt på seismiske undersøkelser. Samtidig økte omfanget med stadig nye tildelinger av blokker. Det gav igjen rom for investeringer i mer avanserte skip, og rundt 1980 ble de første kontraktene på spesialbygde seismikk-skip inngått.

 

Longva II

 

Fabrikktråleren Longva II ble fra 1975 leiet av Geco og rigget for seismikk; senere kjøpt og omdøpt Geco Kappa

Skip år område/befrakter brt bygd rederi
Havbraut I 65 Nordsjøen 439 1949 Arne Kalve PR, Bakkasund
Tempo 65 Nordsjøen skytebåt
Jan Ove 65 Nordsjøen 468 1940 Olav Østervold, Lepsøy
Lyn 65,66 Nordsjøen skytebåt 256 1906 Sivert L Midtgaard, Måløy
Havkvern 65, 66 Nordsjøen 546 1955 Akers mek Verksted, Oslo
Kvitungen 65 Nordsjøen 168 1921* G C Rieber & Co, Ålesund
Kr Tønder 1965+ Canada 984 1962 AS Nordtrål, Harstad
Polarhav 65, 70-77 GSI, Western 658 1957 AS Polarbjørn, Brandal
Sørfold 65+ Nordsjøen> 681 1951 Hans O Vindenes, Fjell
Hans Egede 1965+ GSI 984 1962 AS Nordtrål, Harstad
Norsel 66 Nordsjøen recorder 592 1949 Nordfisk AS, Tromsø
Norbjørn 66 Nordsjøen recorder 554 1943 Nordfisk AS, Tromsø
Atair 66 Nordsjøen skytebåt 200 1917 Hans P Berge, Bergen
Polarfisk 66 Nordsjøen skytebåt 329 1944* Brigt Hatlestad PR, Bergen
Ullasund 66 Nordsjøen skytebåt 262 1912 Leif B Kvellestad, Bergen
Lofottrål II 67+ CGG 791 1963 Lofoten Trålrederi AS, Stamsund
Petrel 68+ Shell 866 1947 Erling J Pettersen, Tromsø
Frode Viking 67,68 SSL 935 1954 Skips-AS Ingse, Bergen
Ole Wirum 68+ SSL 499 1967 AS Frysetrål, Kristiansund
Seismariner 73+ SSL 1089 1955 Ellen Forland, Bergen
Longva 73+ Geco 1092 1962 AS Longvatrål, Ålesund
Longva 2 75+ Geco 1239 1967 AS Longvatrål, Ålesund
Malene Østervold 77+ Geco 1118 1965 Harald Østervold, Torangsvåg