Store treskip 1941-46

Med den tyske okkupasjonen under Andre verdenskrig måtte Norge i stor grad greie seg med innenlands matproduksjon fra jordbruk og fiskerier. Det norske administrasjonsrådet hadde dessuten i 1940 inngått avtale om å levere 55 prosent av fiskeriproduksjonen til Tyskland. Sammen med tysk rekvisisjon av et stort antall fartøyer gav dette seg utslag i økende behov for fartøyer til føring og fangst. Av denne grunn fikk vi fra 1941 et betydelig oppsving i virksomheten ved norske treskipsverft og båtbyggerier, til tross for tiltakende mangel på utstyr. Vi står her ved den siste ”byggeboom” i norsk treskipsbygging.

Thausjø (1946) Bro

M/S Thausjø 1946, ex Norfjell

 

Av de mange trefartøyene som ble bygget var de største på nærmere 112-120 fot pp (tilsv ca 118-126 fot oa), mer konkret to nokså like serier fra Lindstøl Skibs-& Båtbyggeri i Risør, Ancas Treskibsbyggeri på Tromøya og Høllen Skibsverft i Søgne; dessuten også et stort fartøy fra Ole L Lothe på Flatråker på Tysnes i Hordaland. La det også være sagt at det ble levert et ganske stort antall trefartøyer på 100-110 fots pp (ca 106-116 fot oa), men godt under 200 brt.

Selv om ikke alle fartøyene fikk klasse i Det Norske Veritas, ble de trolig alle bygget til DNVs byggeforskrifter for treskip av 1919, av hensyn til forsikringen.

 

Moderne skip

Ser vi på de 12 fartøyene som ble bygget på Lindstøl, Ancas og i Høllen så dreier det seg om relativt like skip med moderne linjer, tmed lasteevne rundt 350 tdw, med to luker, bakk og overbyging akter. De fleste fikk Union 350 bhk semidiesel. I det ytre fremstod de som vakre og rasjonelle skip, men Lindstøl-skipene var noe smekrere enn Ancas’ og skilte seg i detaljer, som bakk i full høyde og innelukket poop. De fleste av Ancas-båtene hadde en noe mer utoverliggende og litt avrundet baug. Vi kjenner dessverre ikke til hvem som var konstruktør av skipene.

 

Det var Lindstøl som leverte det første skipet av typen, Freikoll til Kristiansund i 1941, og fulgte opp med levering av ytterligere to før krigen tok slutt, Finnmark for tysk regning (senere norsk) og Norfjell.

Ancas fullførte Norfisk i mai 1942 og leverte tre søstre Norfart, Transit og Trollhaug i løpet av krigsårene og hadde den femte nesten klar til levering da krigen tok slutt i mai 1945.

Byggingen fortsatte etter krigen, med levering av Norfjell fra Lindstøl i 1946 og Rundøy og Peco fra Ancas. Dessuten bygget Ancas et komplett skrog som ble avertert for salg våren 1947, men som vi ikke kjenner nærmere til.

Høllen Skibsverft i Søgne leverte i fredsdagene 1945 ms Herøy, som synes å ha vært av samme type, men var noe kortere; like fullt godt over 200 brt. Derimot var Senior I levert i 1944 fra Ole L Lothe på Flatråker på Tysnes av helt annet design, bygget som flushdekker.

 

Når det gjaldt maskinutrustning fikk drøyt halvparten montert 4-syl semidieselmotorer av type Union, fra De Forende Motorfabrikker, Bergen, på 350 bhk. Unntaket var de to første fra Lindstøl, Freikoll og Breiva, som fikk 300 bhk B&W, trolig dieselmotorer og Finnmark for tysk regning som fikk en 500 bhk Wumag. De to siste, Peco fra Ancas og Senior I fikk 6-syl Wichmann semidiesler.

 

I utforming var fartøyene som sagt relativt like, men skiller seg på tre punkter, foruten riggen:

  • bakk, høy eller lav
  • åpent dekkshus akter eller hel poop
  • baugformen, bratt eller avrundet 

Av Lindstøl-båtene hadde 3 høy bakk og 3 innebygget poop, men det var ikke de samme tre. Av de Ancas-bygd hadde trolig bare en høy baug, mens to hadde lukket poop. Tre av Lindstøl-båtene hadde ”bratt” baug, men bare en av Ancas’ene. Faktisk er den Ancas-bygde Trollhaug 1944 ganske lik de fleste Lindstøl-båtene.

Jeg har ingen forklaring på dette, annet en at det trolig er de samme spante- og arrangementstegningene som har ligget til grunn, men at det er foretatt endringer etter ønske fra eier, kanskje etter materialtilgang, osv.

 

I fart

Båtene som ble levert så lenge krigen varte kom vesentlig til å seile i forsyningsfarten, med matvarer og annen last nordover og med fiskeprodukter sørover.

Etter krigen ble det en mer normal bruk, hvor mange fartøyer ble satt inn i Fiskeridirektoratets eksport av fisk fra Nord-Norge til Tyskland, dels også sluttet med saltsild til Polen og Øst-Tyskland. Flere av båtene ble utleid og rustet ut for sildedriving ved Island i juli/august, med tomtønner på galgedekk og salt og utstyr i rommet. Flere ble også rustet ut for snurpefiske etter vintersild med dorryer akter og notlag forlagt under bakken.

 

Helmer Dybfest forteller at han som ung seilte som jungmann med Peco som den gang primært gikk i farten mellom Nord-Norge og Kontinentet med fiskeprodukter, også frossenfisk siden båten hare fryseanlegg. Reisene gikk gjerne til Polen og Øst-Tyskland, men også til Tyskland og en gang til Dunkerque. Kaptein var Alf Pettersen, som eide båten sammen med broren Eugen i Bodø. Han hadde tidligere vært kaptein på hurtigruteskipet Skjerstad. Mannskapet talte syv mann, trolig kaptein og styrmann, maskinist og assistent og to mann på dekk, samt kokk. De fleste hadde lugarer akter, men matros og lettmatros var innkvartert foruten under bakken; nokså primitivt med kullfyrt ovn. Båten var temmelig ”våt” og tok så mye sjø over dekket at det ofte var uforsvarlig å forsøke å ta seg fram til lugaren. Det ble da til at de krøket seg sammen i messa for å sove.

I sjøen gikk de 6-6-vakter. De hadde en slags stasjon i Kopervik som de anløp for ordre og hvor de klarerte ut. Helmer husker at det var gode forhold om bord, til tross for noe primitive bekvemmeligheter, og han trivdes godt.