Liberty-skip EC2-S-C1

Liberty-skipet var USAs svar på den tyske ubåtkrigen. Da produksjonen var på sitt høyeste i 1943 ble det levert 3 skip per dag, og den samlete produksjonen kom opp i 2710 skip fra 1942 til 1945.

USA la fra 1936 opp til en ny skipsfartspolitikk under US Maritime Commission for fornyelse av flåten, basert på et antall standardtyper av tank- og tørrlastskip.

Utviklingen av Liberty-skipet kom fra et annet hold, fra en britisk bestilling på 60 skip av Ocean-typen fra amerikanske verksteder i 1940. Dette var en konstruksjon av Robert Thompson fra skipsverftet J L Thompson & Sons i Sunderland som senest var bygget ved dette verftet i 1939 som Dorington Court.

Det var en tweendekker på 9800 tdw, med triple ekspansjon dampmaskin midtskips, fem lasterom og god for 10-11 knop.  Konstruksjonen ble gjort 18” (tommer) dypere som derved gav 800 tonn større dødvekt. I typisk engelsk stil hadde det delt midtskip, dvs lasteluke mellom bro og maskinrom. Det første Ocean-skip ble sjøsatt i august 1941 som Ocean Vanguard.

 

Også USA så behovet for et enkelt skip som kunne seriebygges ved uerfarne verft og med maskinerier fra underleverandører. US Maritime Commission foretok derfor en videre utvikling av Ocean-skipet innen de samme hovedparametre for å tilrettelegge det for rasjonell serieproduksjon og modulbygging med amerikansk produksjonsteknologi. Blant annet ble det i stor grad anvendt sveising i stedet for klinking, overbygning og innredning ble samlet i en sentral blokk midtskips og triple-maskinen på 2500 ihk ble lagt an for oljefyring.

Skipstypen fikk betegnelsen EC2-S-C1.

 

Det ble inngått produksjonsavtale med en industrigruppe verft under Henry J Kaiser for bygging ved 18 (vesentlig) nyanlagte verft og tilsvarende for levering av kjeler og maskiner fra maskinleverandører uten tidligere maritim tilknytning.

Det første Liberty-skipet ble sjøsatt 27 september 1941 ved Bethlehem-Fairfield i Baltimore som Patrick Henry.

 

Joseph M Terrell (1944) J A Jones, Brunswick

 

Liberty-skipet Joseph M Terrel ved levering.(Det har ingen tilknytning til Norge).

 

Til sammen ble 2710 skip levert fra 18 verft inntil 1945. Det første skipet hadde tatt 244 dager å bygge, senere ble gjennomsnittstiden brakt ned i 42 døgn. I et publicity-stunt i 1943 ble et skip, Robert E Peary, bygget på 4 døgn 15 timer 30 min fra kjølstrekking til sjøsetting.

 

Libertyship Linedrawing En

Dimensjoner:

Bruttotonnasje:     ca 7170 brt

Dødvekt:              ca 10700 tdw

Skrog:                 441.5oa/424.2pp/57.0/34.9 ft

2 dekk

5 lasterom, 562/499 gb kubikkfot

T3 dampmaskin, 2500 ihk oljefyrte kjeler

 

Liberty-skip i norsk skipsfart

Allerede fra 1943 fikk Norge ved Nortraship overta etter hvert 12 Liberty-skip nye fra verksteder i USA. Dette ble formelt organisert ved lend-lease-programmet, hvor skipene hele tiden var amerikansk eiendom og skulle leveres tilbake.

Disse 12 skip fikk navn dels etter kjente nordmenn som Leif Eiriksson og Fridtjof Nansen, dels etter motstandsfolk som var blitt henrettet av tyskerne som Viggo Hansteen, Sverre Helmersen, Harald Torsvik, Lektor Garbo, og ett skip etter byen Vadsø i Finnmark.

Av disse gikk Christian Michelsen tapt ved torpedering utenfor Nord-Afrika med 47 omkomne, mens Sverre Helmersen ble kondemnert etter minesprenging. De 10 andre ble kjøpt av norske rederier gjennom US Ship Sales Act som åpnet for salg av amerikanske skip til utvalgte land.

Under dette programmet fikk norske rederier overta 36 Liberty-skip i løpet av første halvår 1947 til rimelige priser i USD og med finansiering. Det var rederier med krigstap som ble prioritert under tildelingen av amerikanske skip, som også omfattet motorskip av type C1-A og C1-A-MAVI og T2 tankskip.

Året etter ble det anskaffet ytterligere fem skip, fire kjøpt på ordinær måte og ett skip fra USA som erstatning for forlis (Seabreeze). I 1949 ble tre skip flagget inn til Norge fra amerikanske eiere og overtatt av Gørrissen & Klaveness.

I tillegg kjenner vi til tre andre skip kontrollert av norske rederier som kom til å seile under utenlandsk flagg i kortere perioder. Disse er også tatt med i listen.

 

Liberty-skipene var for sin tid store tørrlastskip. I den mest påtrengende tonnasjeknappheten like etter krigen ble de i stor utstrekning brukt i linjefart, men viste seg mindre egnet med lav fart mv. Det ble derfor i det store bulk-tradene at Liberty-skipet egnet seg best: Korn, kull, malm osv.

Vi ser at mange av dem ble sluttet til amerikanske industriselskaper de første årene etter krigen og gjorde det godt.  Blant de store befraktere var det kanadiske selskapet Saguenay som tok flere skip på T/C og holdt dem gående gjennom mange år.

 

I norsk rederinæring ble Liberty-skipene fra midten av 50-tallet ansett for mindre konkurransedyktige. Mange rederier satset på 10/12000-tonns shelterdeckere med bedre utstyr og fart som kunne ta både stykkgodslast og bulk, og fra 1960 slo bulkskipet gjennom. Bulkskip rundt 22000 tdw var i skuddet en periode, for de kunne ta to Liberty-laster av kull eller korn på en kjøl.

Dette til tross ble tre skip ombygd til motordrift i La Spezia i 1953, Gregers Gram, Sally Stove og Belfri.

De svake årene 1958/60 førte til omfattende salg, hvor særlig greske, polske og andre kjøpere overtok norske Liberty-skip.

 

Det aller siste ble imidlertid  Nortraships Edvard Grieg fra 1943, som var blitt bygget om til gasstanker med sylindriske tanker i 1952 og seile under norsk flagg som Mundogas Sao Paulo til februar 1969.

På denne tid var også Liberty’enes livsløp ute; de gikk for alvor til opphugging i 1967-70.  Blant de siste som lå igjen var Janna og Sneland I som var blitt solgt til Polen og blitt avrigget som lagerskip i Gdynia på 70-tallet. Sneland I eksisterte så sent som i 1993, da den gikk til opphugging.

 

Liberty Tegning