Kockums 9200 tdw linjeskip 1948-51

Kockums Mek Verkstad i Malmö hadde hadde fra 1920-tallet blitt en viktig leverandør til norske rederier av tankskip og linjeskip. Verftet i Skåne lå i forkant av utviklingen i design og størrelse og hadde lisens for bygging av tyske MAN-maskiner.

Da det gjennom Nortraship kom i stand norske kontraheringer ved svenske verft fra 1944 ble det også plassert flere kontrakter ved Kockums, blant annet for en serie store linjeskip.

 

I gjenreisningen av flåten ble det gitt prioritet til tank- og linjeskip, og Kockum sikret seg kontrakter på tre skip til Ivaran, to til Ditlev-Simonsen-rederiene og ett til O B Sørensen & Co i Arendal. Den første kontrakten til Ivaran ble inngått i november 1944, og de tre siste ble signert i løpet av 1946.

 

Kockum hadde før krigen levert en serie med delt midtskip, Lidvard-typen, men satset nå på et vesentlig større skip på 9200 tdw, med seks lasterom på til sammen 650.000 kubikkfot og utstyrt med en stor 6-sylindret MAN på 6000 bhk. Med andre ord: Store og velutstyrte skip.

 

To av rederiene skulle bruke skipene i egen linjefart. Ivaran og selskaper eiet av Holter-Sørensen-familien skulle bruke sine tre skip i Ivaran Lines Far Eastern Service mellom USAs østkyst og Østen. Ditlev-Simonsen-rederiene arbeidet i 1945/46 med å etablere en linje mellom USAs vestkyst og Østen i samarbeid med svenske Rederi AB Transatlantic. Linjen kom i gang på ettersommeren 1946 som Pacific Orient Express Line, i første omgang med rederiets tweendekkere fra Götaverken. De to kontraherte skip fra Kockums ville være av samme størrelse, men bedre utstyrt og med større fart.

 

Det første skip ut var Borgholt til Ivarans rederi 14.oktober 1948. Skipet kom på prøvetur opp i 18.4 knop og kostet NOK 8.8 millioner, noe som var det dobbelte av et førkrigs linjeskip.

I arrangement og utseende var Borgholt-serien representative for tidens nye linjeskip: Lang bakk over luke 1,  tre luker/rom foran maskinrommet og tre aktenfor (vanligvis bare to). Mastre og bommer var plassert for å kunne betjene samtlige rom; med tungløftbom på 25 tonn, 2x10-tonns bommer og ellers 14 5-tonnsbommer. Faktisk hadde O B Sørensens Orinoco ytterligere et par bomposter i forkant av midtskipshuset. Ellers hadde skipene dyptanker for vegetabilsk olje. Som vanlig på skip av denne type talte mannskapet rundt 45 mann.

 

Ivarans skip kom i fart i løpet av 1948/49, Borgholt, Lisholt og Igadi, mens de tre siste ble levert i 1951, i tide til å gjøre gode penger under Korea-boomen.  Ventura og Vigan ble satt inn i Pacific Orient Express Line, mens Orinoco av Arendal var et førsteklasses linjeskip som ble chartret ut til linjerederier.

 

Skipenes tjeneste undre norsk flagg ble relativt lang. Riktignok trakk Ivaran seg utav linjen på Østen våren 1960. Igadi og senere Borgholt ble solgt til norske rederier og drevet i T/C-markedet.

Også Ditlev-Simonsen trakk seg ut av linjefarten i 1962 og solgte skipene til andre norske linjerederier som Martin Bakke og Thorsorient.  Disse to fortsatte etter at de første fire ble solgt ut i 1964-68, og Ventura, nå som Rytterholm, ble det siste i fart under norsk flagg inntil det forliste i oktober 1976 i Biscaya.

 

nr

skip

tdw

lev

s norsk

salg

295

Borgholt

9300

10.48

 

64 Hellas

301

Lisholt

9575

3.49

Lisö, Lisholt

67 Hellas

308

Igadi

9575

6.49

Wiltrader

69 Liberia

327

Orinoco

9425

3.51

 

68 Italia

329

Ventura

9225

1.51

Martin Bakke, Rytterholm

76 forlist

330

Vigan

9250

3.51

Thorsorient

75 Panama