Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Seksjoner
Personlige verktøy
Logg inn
Om foreningen

Norsk Skipsfartshistorisk Selskap

    • 1500 medlemmer
    • syv lokalforeninger med regelmessige møter
    • tidsskriftet SKIPET 4 ganger i året
    • eier unik fotosamling
Vårt magasin

Files in English

You may find files on our website intelligible to English users.

 

Warbuilt - MMS 110 foot class

MMS 140 foot class

Escort trawlers to Scandinavia

German vessels to Norway 1945/46

 

mv FJALIR (1939) was the former German Kondor

 
Du er her: Forside Om NSS Medlemsbladet Skipet SKIPET 2017-03 Linjefart med Booker Valiance 1968-69

Linjefart med Booker Valiance 1968-69

Bjørn Hansen skriver om sin tid som radiooffiser ombord i Booker Valiance i fart mellom Storbritannia og Vestindia for Booker Line.

Linjefart med Booker Valiance

1968-69

Av Bjørn Hansen

 

 

Bjørn Hansen mønstret sommeren 1968 på drammensskipet Booker Valiance som gikk i linjefart for britisk Booker Line mellom Liverpool og Britisk Vestindia/Mellom-Amerika. Lite skulle han vel vite at dette var blant de siste skip som gikk i den tradisjonelle tidkrevende linjefarten og at det likeledes var blant de siste norske skip med Liverpool som ”hjemmehavn”. Liverpool hadde den gang et betydelig norsk miljø av fastboende, sjømannskirke mv.  Vi gir ordet til Bjørn:

 

Jeg mønstret på m/s Booker Valiance 15. august 1968 og reiste fra Stavanger mandag 19. med Dan-Air i et gammelt skranglet propellfly til Manchester. Derfra med tog til Liverpool Lime Street Station og med taxi opp langs Mersey elva til Hamilton Docks. Det var kveld og stille om bord og ingen lasting pågikk, men jeg traff til slutt på 2.styrmannen som hadde vakt. Han viste meg offisersmessa og vi gikk deretter opp utvendig leider til radiorommet og lugaren.  De lå på hver side av en smal gang bak bestikken med trapp ned til dekket under der kapteinen hadde sitt kontor og lugar. Radiostasjonen var av typen Nera som jeg var vant til og dermed ingen problemer med å finne ut av. Skipperen var ikke om bord, og styrmannen sa at hvis jeg trengte noe å spise, så fant jeg det i mannskapsmessa, der var det satt fram mat til vaktene.

Da jeg hadde pakket ut så jeg over resten av kontantbeholdningen. Jeg hadde noen få pund igjen så jeg gikk en tur på land. Rett utenfor gaten lå en pub «Three Steps» eller noe slikt. Jeg gikk inn og fikk meg en vodka med 7-up og etter en stund kom jeg i prat med de få gjestene som var der. Alle var fra båten og vi ble sittende til kl. 2300 da puben stengte. Neste morgen etter frokost i syvtiden fant jeg skipperen og presenterte meg, det var Paul Nicolaisen, tidligere omtalt som skipper på Hildur I under krigen.

I den første radiopressa jeg mottok der bord var hovedoppslaget at sovjetstyrker hadde gått inn i Tsjekoslovakia. Utenom radiopressa var det lite å gjøre, så dagene virket lange.

 

Om kveldene ble det noen turer på land og opp til «Lucky» i Parliament Street eller All Seamen’s Club som den het offisielt. Der var det massevis av jenter som var ute for å more seg og å bli spandert på. Flere av mannskapet om bord hadde i løpet av årene funnet seg koner der og var gift og bodde i Liverpool.

Det var stort sett bare lasting på dagtid og knapt nok det. Uka gikk og vel så det uten store nyheter, men torsdag 29. var det melding i pressa at Kronprins Harald hadde giftet seg med Sonja Haraldsen. Lørdag 31. august var vi endelig klar til avgang og gikk ut på høyvann om morgenen og satte kurs nordover mot Glasgow hvor vi ankom på ettermiddagen. Her lastet vi stort sett whisky og avgikk neste ettermiddag.

Turen over Atlanteren til Road Town på Tortola i British Virgin Islands, som ligger litt øst for Puerto Rico, tok 11 dager. Det var ikke kai der den gang og vi losset i lektere og neste morgen gikk turen sørvestover til St. Kitts hvor vi ankom samme formiddag. Det var også lossing i lektere i Basseterre. St. Kitts er en av de nordligste øyene i Leeward Islands. Også her gikk lossingen raskt og vi seilte videre samme kveld. Da kom det melding i pressa om at Kosmos hadde besluttet at de ikke ville sende noen ekspedisjon til Antarktis og det markerte slutten på norsk hvalfangst der.

Neste morgen ankom vi Saint Johns på Antigua, rett øst for St. Kitts. Her var den en gammel trekai som vi fortøyde ved. Det gikk raskt unna her også og vi var ferdig losset samme ettermiddag. Neste stopp var Paramaribo i Suriname hvor vi ankom tirsdag 17. september etter vel to døgns sjøreise. Også her gikk lossingen raskt og vi var klar til avgang neste morgen og kursen ble lagt vestover mot Georgetown i Guyana. Georgetown var endepunktet for reisen og der ble hoveddelen av lasten losset og rommene gjort klare for lasting av råsukker i bulk.

Vi lå seks døgn i Georgetown og klimaet var varmt og fuktig og ingen air condition om bord. Det var derfor godt å komme på land om kveldene for å sitte i baren på Tower Hotel. Der var alle sjøfolkene velkomne, også til å benytte svømmebassenget der. I baren var det store dype skinnstoler så det var en fornøyelse å sitte der. Senere på kvelden gikk turen vanligvis til Waggon Wheel eller andre lignende etablissementer, og drikkevarene var vanligvis en hvit rom som het Russian Bear, med 7-up smakte den ypperlig og med regae musikk til var det egentlig ikke noe å klage over.

 

Tirsdag 24. september avgikk vi med kurs for Bridgetown på Barbados hvor vi ankom dagen etter og bunkret før tilbaketuren over Atlanteren begynte. Vi avgikk Bridgetown neste morgen og 11 dager senere ankom vi Waterford i Irland hvor vi losset litt råsukker. Neste dag ved middagstider var vi tilbake i Liverpool, etter en rundtur på 36 dager.

I Liverpool var det alltid grundig kontroll av tollere, men jeg hørte aldri om at de fant noe av betydning.        Ellers på turen var det ikke en toller å se, bare papirmølla. Vi losset resten av råsukkeret hos Tate & Lyle i Bootle nederst i Merseymunningen. Deretter forhalte vi opp til Hamilton Docks, som var den øverste dokken i selve Liverpool havn.

 

I Liverpool var det rolige dager og de eneste faste gjøremål var å motta radiopressa og sørge for pengeliste til besetningen samt noen avmønstringer. Skipper Nicolaisen sa takk for seg, og Leif Hope overtok. Vi fikk to lørdager der, og den ene hadde Liverpool FC hjemmekamp og jeg havnet i det Cop bak det ene målet, noe jeg senere passet på å unngå for det var svært slitsomt å bli presset nedover og opp igjen hele tiden, lik en tidevannsbølge. Nattelivet gikk som vanlig, og det var klart at det ikke var noen fartsområde hvor man kunne legge seg opp særlig med penger. Pubene var rimelige, men de stengte 2300 og da bar det til nattklubbene og der var det helt andre priser.

Under land var det jo ingen overtid, så det var grunnhyren som man måtte leve på. Den eneste hektiske perioden var fra ankomst Tortola til avgang Antigua. Da gikk det i ett kjør, og særlig elektrikeren hadde det travelt da. Winchene om bord var elektriske, og de var kanskje ikke særlig slitesterke, for det var hele tiden feil med dem, og elektrikeren måtte reparere i ett kjør. Etter innklarering og avmønstringer var det lite å gjøre utenom mottakelse av radiopressa. Der kom det 20. oktober melding om at Oslo-tankeren Sitakund fikk brann om bord etter eksplosjon da den var i Kanalen.

 

Nye rundturer

Etter 16 dager var vi endelig ferdiglastet med stykkgods bestående av alle slags fornødenheter som de britiske kolonistene trengte til livets opphold i det fjerne Caribbean. Vi ankom Glasgow dagen etter for mer whisky, og fredag 25. startet en ny tur over dammen.

Denne turen hadde vi ikke last til Tortola og dagen før ankomst Antigua var det melding i pressa at tankskipet Etnefjell til Olsen & Ugelstad i Oslo var blitt funnet drivende sør for Kapp Farvel ved Grønland. Natt til 31. oktober hadde det brutt ut brann om bord. 29 av besetningen hadde gått i livbåtene, men det blåste opp til storm og livbåtene drev vekk fra skipet og forsvant. Det ble lett i flere dager uten resultat. Kapteinen, overstyrmannen og 1.maskinisten var blitt igjen om bord og overlevde, mens en av mannskapet ble funnet omkommet om bord.

Vi ankom Antigua tirsdag 5. november og i pressa ble det meldt at Nixon hadde vunnet presidentvalget i USA over Humpfrey og skulle avløse Lyndon Johnson som president. Ellers gikk alt etter boka og vi var tilbake i Liverpool 30. november. Etter 18 dager der var vi igjen klar for ny rundtur og vi fikk både jul og nyttårsaften i sjøen. Vi ankom Tortola 1.nyttårsdag og ble liggende å vente noen dager før lossing og kom ikke videre før den 6.

Ellers skjedde ikke noe uvanlig, men etter avgang Paramaribo den 13. var det melding i pressa om at Bergensbåten Lisianne sank ved øya Borkum i Tyskebukta etter kollisjon med et libanesisk skip. Alle 35 om bord ble reddet.

Ved ankomst Georgetown dagen etter var det en ny ulykkes melding. SAS flyet Sverre Viking hadde styrtet i sjøen utenfor Los Angeles og 15 personer var omkommet. DC-8 flyet brakk i to da det plutselig havnet i sjøen under innflyging. Halepartiet sank mens den fremre delen holdt seg flytende og de fleste kom seg i flåter og 30 ble tatt opp av redningsbåter som kom til.

 

Etter seks dager i Georgetown var det tilbake over dammen og denne gang innom Cork i Irland med litt sukker før ankomst Liverpool 4. februar.

Denne vinteren var det kaldt og minusgrader og i perioder litt snø også. Vi skulle på verksted i tørrdokk på Birkenhead siden hos Cammell Laird. Å være om bord i et skip i tørrdokk er ikke akkurat noe å strebe etter, særlig ikke på vinterstid. Jeg fikk fri av skipperen og reise hjem til Stavanger en ukes tid. Der var det faktisk også uvanlig vinter med mye snø til Stavanger å være.

Jeg kom tilbake samme dag som båten forhalte til Hamilton Docks, og 27 dager etter ankomst var vi igjen klar til avgang via Glasgow. For å kompensere for tapt tid på verksted og å komme inn i seilingsplanen igjen gikk vi direkte til Georgetown, og etter fem dager var vi på vei tilbake igjen. Det hadde vært en del misnøye hos Booker Line med farten våres, men nå med nysmurt bunn holdt vi god fart og var tilbake i Liverpool langfredag 4. april.

Nyhetene i pressa i mars bestod mest av amerikanernes div. prøver med Apollo 9 og 10 foran den store månelandingsferden. Grunnet påskehelgen da det ikke var noen aktivitet med lasting gikk det 19 dager før vi igjen var underveis.

 

17 mai i Georgetown, Gyuana

 

Vi fikk to særnorske helligdager i Georgetown, Kr. Himmelfartsdag var torsdag 15. og så kom 17.mai på lørdag. Den dagen ble feiret på land i et selskapslokale med middag der alle fra skipet deltok, med unntak av de som hadde vakt og de som måtte være om bord grunnet lossingen. Det var et spleiselag mellom rederiet og Booker Line i Georgetown.

Den åttende dagen var alt råsukkeret lastet og kursen ble lagt nordøstover. På vei over Atlanteren var det melding i pressa om at Thor Heyerdahl hadde lagt ut på en ny ekspedisjon. Denne gang med papyrusbåten «Ra» fra Safi i Marokko med kurs for Caribbean.

 

Denne gang var vi innom Waterford igjen med litt sukker, og mens vi lå der tikket det inn melding om at tankskipet Hestia var rammet av eksplosjon den 5.juni da det var i Oslofjorden. Skipet ble satt på grunn ved Digerud Fyr utenfor Fagerstrand. Alle 12 om bord kom seg på land, men fire fikk brannskader og ble bragt til sykehus.

 

Vi ankom Liverpool lørdag 7. juni 1969, og på mandagen mønstret jeg og noen andre av. Det var egentlig en grei fart, men litt for lang tid i Liverpool og Georgetown til å kunne legge seg opp noen penger. I denne tiden hadde grunnhyren min steget ved tariffoppgjøret fra kr. 1963 til 2106. Da jeg første gang mønstret ut i 1962 hadde hyra om bord i Borgholt vært kr. 1260. Så særlig mye hadde ikke skjedd med lønnsomheten i disse 6 årene fra påmønstring Borgholt til påmønstring Booker Valiance. Det ble godt og vel 100 kr pr år i gjennomsnitt. Ikke rart at det kunne friste til å prøve litt arbeid på land.

 

Under: Forfatteren på post i radiostasjonen