Klar for avgang. 
Av: Knut Dagfinn

Som radiooffiser ombord på en av Wilh.Wilhelmsens linjeskip på
vei fra Hamburg til Durban i 1962 opplevde jeg følgende.
I Hamburg måtte vi pga en sykeavmønstring raskt mønstre på en ny matros.
Vi fikk da ombord en som vi dengang kalte en «Antwerpen-seiler».
Det var gjerne sjøfolk (ikke bare norske) som sjelden reiste hjem
mellom båtene, men mønstret av og på i Antwerpen som var en grei
havneby for dette.
Vi var som sagt på vei til Durban men skulle innom Lisboa for å bunkre.
Der hadde vi en hel dag til rådighet, så en del av mannskapet tok ut
penger og gikk iland.Vi skulle gå igjen om kvelden, og alle hadde fått
                          
beskjed når avgangen var.Blant de som gikk iland var også vår
«kjære venn» fra Hamburg, og det skulle vise seg at han ikke var av
så lett å ha med å gjøre.
Før avgang satte han seg platt ned på kaien og nektet å gå ombord.
Havnelosen var ombord,klar til å ta båten ut, men han nektet så
lenge vår «kjære venn» ikke var med.
På kaien satt en svær og kraftig matros som nektet å rikke seg,
tross alle overtalelser, å komme ombord.
Så hva skjer? 4 havnepolisen ble tilkalt, lurte seg bak matrosen,
slo han i svime med køller og bar han raskt ombord.
Trossene ble tatt inn og båten gikk ut mens vår «kjære venn»
våknet til liv og holdt et fæla liv fordi han «ble lurt» ombord.
Vi hadde også med oss som passasjerer den nye kolonipresten til
den norske menigheten i Durban.
Han hadde med kone og to barn, alle var vitne til det som skjedde.
De lurte på om dette var vanlig prosedyre i den norske handelsflåten.
Til historien høres også at matrosen måtte være med oss helt ned til
Durban, samt opp igjen til Europa, fordi Sydafrika heller ikke ville
slippe ham iland.Til overmåls jobbet han ikke en eneste dag på den
månedslange rundturen.
Så det ble en dyrekjøpt erfaring.